För de barn som ville fortsätta att blogga får en ny blogg. Det var HELT klart att jag ville fortsätta!!!

Bella kommer också fortsätta att blogga men jag tror inte anton ville det. Det är ju kul med en egen blogg också! Så vi får se hur det går. ;) 

Det vore ju kul om alla tre hadde en varsin blogg för att se vem det går best för. Men vill inte anton så vill han ju inte.

Nu ska jag gå och kolla vad Bella gör! Ses senare

//Emme

Sen gick Henrik och jag och klämde en pirre och sedan besökte jag gröna skylten för söfrsta gången. nu har jag massa saker i mitt rum och är i ännu större behova av att flytta, alternativt att jag blir bajsfull nu på eftermiddagen och skapar lite plats genom det. ;) Kom nyss hem, genom svett men det gör inget... Jag är lugn och haremonisk, varför? Jag har gjort klart tentan!

Jag borde städa min stökiga förortslägenhet, få ner diskberget till acceptabel nivå, ta ett bad och sen promenera ut i det fina vädret och filma lite som jag planerat. Men näe, istället så sätter jag mig framför datorn och ser på teve och surfar. Med bara några små pauser för att äta och sova lite.

Imorgon är det röd dag, men jag ska till jobbet ändå. Det kommer bli stressigt så här efter långhelgen när saker lagts på hög sen kvällskiftet gick hem på torsdag. Men jag tröstar mig själv med att jag både kommer få helglön, produktionsövertid, frukost och lunch betalad åt mig och dessutom äta den på betald arbetstid.

Men just nu så är jag så där slödeppig som man kan bli på en söndag och att tänka på jobbet gör mig knappast gladare.

Jag har hunnit med mycket i helgen. Jag har dansat, tagit det lungt, fikat hemma hos en kompis, promenerat runt utan mål i stan med vänner och mycket mer.

Men det är så mycket jag inte hann med, och därför får jag ångest över att jag slösat bort hela söndagen på att göra ingenting. Jag gick inte in på den där gallerian för att hälsa på mina kompisar som jobbar som biträden, jag glömde helt bort den där fotoutställningen jag blev bjuden till, bakade aldrig äppelkaka som planerat, skött upp att betala hyran, gick aldrig igenom papper och massa annat viktigt.

Jag måste dessutom lägga mig nu. Jag ska gå upp kl.05 imorgon.

Deppigt deppigt deppigt.

...

Fast lite skoj att en kompis börjat blogga. Kolla in Foto, Musik och Diverse vettja!

Ronald Wilson Reagan ble født 6. februar 1911 Tampico i Illinois i USA, død 5. juni 2004 i Los Angeles i California) var en amerikanskUSAs 40. president fra 1981 til 1989. skuespiller og politiker. Han var

Reagans utenrikspolitikk var å gjenskape USAs lederskap i verden ved å oppruste, innta en fast holdning overfor Sovjetunionen, og ved å støtte land og bevegelser som bekjempet kommunismen. Etter initiativ fra Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov begynte Reagan og sovjetlederen den prosessen som gjorde slutt på den kalde krigen.

Innenrikspolitisk stod Reagan for store skattelettelser og en mindre offentlig sektor. Inflasjonen, som hadde blitt et stort problem under andre del av 1970-tallet, ble kvalt tidlig i Reagans første periode. Store utgifter til opprustning førte til at underskuddet på det føderale budsjettet eksploderte under Reagan.

Reagan var en av de mest populære presidentene som har sittet i Det hvite hus. Ved valget i 1984 vant han alle valgmennene bortsett fra de ti valgmennene i Minnesota og de tre i Washington D.C. i oppgjøret mot Walter Mondale. Han var blant annet kjent som «The great communicator». Reagan var en meget god taler, som brukte TV-mediet svært effektivt. Han hadde også svært godt humør, og fortalte vitser ved enhver anledning.

Som skuespiller medvirket Reagan i 53 filmer. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1993 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje.

De siste årene av Reagans liv var preget av hans Alzheimer-sykdom.

I ettertid har mange beskrevet som tidenes beste amerikanske president.

Warren Buffett ble i går kåret til verdens rikeste, dette må feires :)

Buffett har nå en formue på hele $ 62 000 000 eller Nok 318 301 800 000

Orakelet fra Nebraska er elsket for å alltid ha rett når det gjelder investeringer. Som den gamle mannen han er (77 år) har han enorm respekt i finansmiljøet.

Warren Buffett gjorde sitt første aksjekjøp da han var 11, da han kjøpte aksjer i «Cities Services» for 38 dollar per aksje og solgte de en stund etter for 40 dollar. Aksjene steg senere til 200 dollar og Buffetts lærdom av det var at det var lønnsomt å gjøre langsiktige investeringer i gode selskaper.

Buffett studerte ved «University of Nebraska» og tok så en master i økonomi ved «Colombia Business School» under Benjamin Graham. Buffett lærte mye av Graham, og jobbet også 2 år i Grahams investeringsselskap. Etter dette startet Buffett sitt eget investering selskap i 1956, Buffett Partnership Limited (BPL). Buffett hadde nå utviklet sin egen investeringsfilosofi. En blanding av Grahams fokus på analyser, men også underliggende verdier i selskaper, potensial osv. Buffett skydde også vekk fra alt han ikke forsto seg på som teknologi selskaper. I 1962 kjøpte BPL seg opp 49 % i Berkshire Hathaway aksjen, ble solgt under verdien av arbeidskapitalen som gjorde at dette var et rent kupp. Buffett brukte så midlene fra Berkshire Hathaway til å kjøpe seg opp i andre selskaper og etter hvert ble Berkshire Hathaway hovedselskapet og BPL ble oppløst.

Viss du hadde investert $ 10 000 i Berkshire i 1964 hadde du hatt $ 50 000 000 i dag $ 50mill!!

Berkshire Hathaway investerer i mange selskaper, men har noen de sitter med STORE summer i:

• Kontrollerer Geico, General Re, Borsheim's, MidAmerican Energy, Dairy Queen og See's Candies.
• Burlington Northern Santa Fe Corp. (17.5%)
• The Washington Post Company (18.2%)
• Moody’s Corporation (19.1%)
• American Express (13.1%)
• The Coca-Cola Company (8.6%)
• Wells Fargo (9.2%)

Buffett satser ofte på selskaper som er dømt til alltid å gå bra, som Coca Cola (KO) folk vil ikke plutselig slutte å kjøpe alle Cola’s produkter.

I 2006 øremerket Warren Buffett mesteparten av hans aksjer i Berkshire til veldedighet. Gaven var da verdt $ 31 millarder men har nokk steget i verdi nå.

Mange mener at vi har nådd bunnen i USA, av den simple grunn at Buffett begynner å se nye muligheter.

Friedman ble født i New York 1912 , foreldrene var fattige invandrere fra Østerrike-Ungarn.

Milton Friedman var en amerikansk økonom. Han fikk Nobels Økonomipris i 1976.

Han skrev i alt 32 verker, hovedsakelig om økonomi og økonomisk historie. De mest kjente verkene hans var ”Capitalism & Freedom” og ”Free to Choose”. Free to Choose var også en dokumentar serie på tv, med rundt 15 episoder. Denne serien er en av de beste økonomiske dokumentarene jeg har sitt, Freidman var kjent for å forklare økonomi enkelt.

Milton Friedman sto i front for et liberalt grunnsyn fundert på menneskets ukrenkelighet og troen på frihet som samfunnsbygger. Frie tanker og frie markeder. På mange måter gjennopplivet han og moderniserte han liberalismen for det nye årtusentet.

Noen liberale kampsaker for Freidman var blant mange:
- Frihandel mellom stater
- Fjerning av den Amerikanske verneplikten
- Legalisering av narkotika
- Åpnere migrasjon
- "Begrenset, men viktig stat"
- Markedsløsninger i offentlig sektor
- Private skoler

Han hadde stor påvirkning på Ronald Reagan, Margaret Thatcher og de fleste innen amerikansk pengepolitikk fra 1960 til 2000. Vi har nok mye å takke for verdens levestandard på denne mannen. Han underviste ofte til politikere om inflasjon, som han mente var den største trussel for et fritt(kapitalistisk) samfunn.

Vanderbilt begynte som styrmann på en av Thomas Gibbons dampbåter. På denne tiden hadde Robert Fulton fått tildelt monopol på all dampbåttrafikk i 30 år av staten New York. Dette monopolet ble utfordret av Gibbon og Vanderbilt, da de i 1817 startet dampbåttrafikk med lavere priser enn monopolratene. De ble umåtelig populære på grunn av dette, og i 1824 slo høyesterett fast at det skulle være fri konkurranse på området. Dette førte til en rekke teknologiske fremskritt når det gjaldt båtdrift, men, kanskje viktigst av alt førte den frie konkurransen til at kostnadene, og dermed prisene falt sterkt. Mens Fulton hadde monopol var eksempelvis passasjeravgiften mellom NYC og Albany syv dollar. Etter at monopolet var oppløst falt denne umiddelbart til tre dollar. Fulton-gruppen klarte ikke å tilpasse seg den nye situasjonen og gikk konkurs, mens Gibbons og Vanderbilt hadde årlige overskudd på 40 000 dollar. Vanderbilt tjente gode penger og begynte etter hvert for seg selv.

I løpet av 1830-årene etablerte han dampbåtruter over hele det nordøstre USA, og presset hele tiden prisene nedover. En tur fra New Brunswick til NYC på en av Vanderbilts båter kostet ikke mer enn seks cent, inkludert måltider, og man kunne lese i avisen Nile's Register at "times must be hard indeed when a traveller who wishes to save money cannot afford to walk." Suksessen gjorde at Vanderbilt kunne utvide stadig mer. Hans evne til å presse prisene og samtidig tjene store penger var formidabel. Da han begynte å seile på ruten NYC til Providence var passasjeravgiften åtte dollar. Denne halverte han i første omgang, men klarte etterhvert å få prisen ned i bare en dollar, og han ble omtalt som "the greatest practical anti-monopolist in the country" av "Evening Post". Overalt hvor Vanderbilt startet konkurrerende båtruter ble prisene kraftig redusert.

Som han selv sa: "If I could not run a steamship alongside of another man and do it as well as he for twenty percent less than it cost him I would leave the ship.

Utover på 1800-tallet åpnet også en annen stor forretningsmulighet seg, nemlig dampskipstrafikken mellom USA og Europa. Også de første som etablerte seg her gjorde det ved hjelp av subsidier og annen hjelp fra politikere og myndigheter. Også her utfordret Vanderbilt de etablerte, og sikret både rimeligere biletter og raskere overfart. Han brukte 600 000 dollar på å bygge det som da ble verdens største dampskip, som han ubeskjedent kalte "Vanderbilt", som satte fartsrekord fra NYC til Liverpool. Han var også den første som begynte å bygge skip i jern istedet for tre.

Ved siden av atlanterhavsrutene til England og Europa ble det etablert dampskipsruter mellom California og NY. Her var prisen pr passasjer hele 600 dollar. Men da Vanderbilt opprettet egne ruter her presset han snart prisene ned til 150 dollar. Og han mottok ikke noe subsidier på noe som helst område, i motsetning til sine konkurrenter.

Da han døde i 1877 hadde han en formue på 100 millioner dollar, og var USAs rikeste mann. Det som er verdt å feste seg ved er hvordan han ble rik: Ved å tilby lavere priser. Gjennom innovasjon og nytenkning gjorde Vanderbilt det mulig for vanlige mennesker å benytte seg av dampskip som transportmiddel. Ved å utfordre etablerte monopoler og aldri motta subsidier eller annen form for støtte bygget han en millionformue, var med på å gi USA en velfungerende infrastruktur, drev utviklingen fremover og tilbød transport til priser som folk hadde råd til. Røverbaron er en betegnelse som passer på mange av hans subsidierte konkurrenter. Commodore Vanderbilt var derimot kapitalist og entreprenør!

Nesten ti år etter at Werner Herzog lagde dokumentarfilmen Little Dieter Needs to Fly om den tysk-amerikanske flygeren Dieter Dengler som ble tatt til fange i Laos under Vietnam-krigen, har den tyske regissørkjempen nå brukt den imponerende historien som utgangspunkt for spillefilmen Rescue Dawn. I rollen som Dieter Dengler: Christian Bale.

Les gjerne mer om dokumentarfilmen i omtalen min av Little Dieter Needs to Fly.

Dieter Dengler skal ut på sitt første oppdrag som pilot for de amerikanske styrkene under Vietnam-krigen; et hemmelig oppdrag som skal ta ham over grensen mot Laos.

Men kort tid etter at Dengler flyr inn i det krigsfiendtlige luftrommet over Laos, fyres det av skudd mot flyet hans. Flyet styrter, men Dengler klarer å unnslippe før flammene for alvor tar tak i flyrestene. Plutselig befinner Dieter Dengler seg på bakken i et jungelområde, i fiendens land, overlatt til seg selv. Han er i realiteten sjanseløs, og det er bare et tidsspørsmål før han fanges.

Filmen har ikke vart mange minuttene før asiaterne finner Dieter Dengler og kaster ham inn i en primitiv fangeleir, der det allerede befinner seg en håndfull likesinnede som har kjempet på amerikansk side.

I Rescue Dawn har Werner Herzog valgt å se bort fra Denglers bakgrunnshistorie. Sånn sett mister filmen en dimensjon sammenlignet med Little Dieter Needs to Fly. Men så er det også snakk om to forskjellige sjangere. Det er historien i jungelen og fangeleieren Herzog vil fortelle.

Etter en litt treg åpning, og med en flykrasj som lukter av b-film, tar det seg kraftig opp når vi blir kjent med karakterene og miljøet innenfor fangeleieren. I bakhodet svirrer hele tiden historiene Dengler fortalte i dokumentarfilmen. Samtidig tilfører Herzog historien litt ekstra med sine skjeve observasjoner og særegne humor. Det han likevel ikke klarer er å dramatisere historien like sterkt som Dengler fortalte den i Little Dieter Needs to Fly. Men så blir det også litt som først å lese en bok og deretter se filmen.

Herzog faller også litt mellom to stoler når han på den ene siden forsøker å gjøre en Hollywood-film om en helteskikkelse, samtidig som han virker å ha en slags metodisk tilnærming til historien som gjør at effektive dramaturgiske grep langt på vei havner i andre rekke. Spesielt i filmens første halvdel.

Herzog har imidlertid vist tidligere at han er i sitt rette element når han beveger seg inn i jungelen, og for all del, han har også her puttet inn mange gode og vittige sekvenser. Skuespillerne er også solide. Christian Bale er flink til å gå ned mange kilo på kort tid, og selv om dette ikke er like ekstremt som i The Machinist, så ser man at han igjen har gått dedikert inn for oppgaven. Han gjør for øvrig rollen rimelig bra, selv om det nok ville blitt mer autentisk om man hadde funnet en tysk-amerikansk skuespiller til rollen med rett aksent. Faktisk tok jeg meg selv i å bli mer imponert over Steve Zahn i rollen som rømningsvenn Duane Martin (også han har gått ned mange kilo). Zahn kan mer enn å være sidekick i samlebåndskomedier.

Jeg skulle ønske Werner Herzog hadde klart å formidle den smerten og det faenskapet Dieter Dengler og de andre fangene var gjennom langt sterkere. At Herzog velger å gjøre historien, som ble langt mer nøkternt fortalt i dokumentarfilmen, om til en tradisjonell Hollywood-historie, har jeg mindre problemer med. Også at han har pyntet en del på historien, i Denglers favør, for å la ham fremstå som den udiskutable helten i fangeflokken. Unødvendig fordi Dieter Dengler allerede hadde utrettet mer enn nok til å sikre heltestatus, men kanskje nødvendig når Herzog tydeligvis ville gjøre historien til en utpreget Hollywood-greie.

Jeg foretrekker dokumentaren, og jeg tror ikke det bare er fordi jeg så den først. Rescue Dawn er også god, men det er til forskjell fra Little Dieter Needs to Fly en type film som ikke klarer å skille seg ut og som heller ikke vil bli husket veldig lenge.

Vurdering:

Fra han tidlig i barndommen opplevde å se sin tyske hjemby bli angrepet av allierte fly under 2. verdenskrig, bestemte Dieter Dengler seg for hva han ville gjøre med livet. Han ville fly.

Da krigen var over, reiste en 18 år gammel Dieter til USA for å bli en del av US Air Force. Men muligheten for å fly meldte seg aldri. Ikke før han meldte seg inn i marinen, der han fikk den nødvendige opptreningen, og kort tid etter ble sendt av gårde til Vietnam.

Tidlig under oppdraget i Vietnam blir Dieters fly skutt ned, og etter kort tid på bakken blir han tatt til fange av soldater i Laos og plassert i en fangeleir sammen med andre krigsfanger. Der utsettes han for tortur og sulter nesten i hjel før han bestemmer seg for å rømme, barbeint gjennom en endeløs jungel i regntiden.

Siden det er Dieter Dengler som selv forteller historien i denne dokumentaren fra 1997, så er det ingen hemmelighet at han utrolig nok kommer unna med livet i behold (bildet nedenfor viser hvilken forfatning han var i da han ble reddet).

Filmen er regissert av Werner Herzog, som har en egen nese for å finne grensesprengende fascinerende personer og plassere de foran kamera, enten det er fiksjon eller fakta. Her overlater han scenen til Dieter Dengler som i en alder av 60 år ser tilbake på det han beskriver som sin beste periode i livet. Med stor innlevelse, entusiasme og øye for detaljer er han en eminent historieforteller av natur, slik at Herzog klokt trekker seg selv ut av historien. Man merker at enkelte sekvenser kanskje er mer regissert enn nødvendig, men det er den sterke historien, i all sin enkelhet formidlet av Dieter Dengler, som gjør sterkest inntrykk. Både bakgrunnen; måten han forteller og gir eksempler fra sin fattige oppvekst i det krigsherjede Tyskland, hvordan han klarer å uttrykke drømmen om å fly som vokser frem, og hvordan han tenkte og handlet etter at han ble tatt til krigsfange i Laos.

Werner Herzog innleder filmen med å besøke Dieter Denglers bopel i USA. De ser på bilder, snakker sammen og vi får en følelse av hvem han er, og hva han har vært gjennom. De reiser til den tyske småbyen Wildberg hvor Dieter forteller om egen oppvekst i fattige kår. Filmens hoveddel foregår imidlertid i Laos, og det er en sterkt preget Dieter som ankommer stedet han ble holdt til fange.

Ved hjelp av lokale amatørskuespillere, iscenesetter Herzog ulike situasjoner med Dieter; hvordan han ble behandlet og torturert i fangenskap, hvordan han lirket seg fri fra håndjern, hvordan han på frifot skapte ild osv. Dieter forteller også at han rømte fra leieren sammen med en annen amerikansk fange, Duane W. Martin, og om deres forhold som vokste raskt og sterkt i et felles skjebnefellesskap, inntil Duane ble halshugget av en machete kort tid før et amerikansk helekopter kom og sikret livet til Dieter Dengler.

I 80 engasjerende minutter, forteller Little Dieter Needs to Fly en sterk heltehistorie i et testament på et unikt, enestående liv. I filmen forteller riktignok Dieter at det kun er de som døde so er helter. Ikke han.

Få år etter at dokumentaren ble spilt inn, døde Dieter Dengler.

PS! Werner Herzog har nylig regissert en spillefilm basert på Dieter Dengler sine opplevelser i Laos (Rescue Dawn). Den filmen skal jeg ta for meg i løpet av de nærmeste dagene.

Vurdering: